O' jul med din glede



Jeg trodde denne julen skulle bil grusom, slik som den alltid har vært ellers. Jeg forberedte meg på det verste, slik jeg alltid har gjort. For så lenge jeg kan huske har jul vært et eneste stort matkaos. Det har enten endt med at jeg har ligget i fosterstilling på badgulvet med klump i halsen og tårer trillende nedover ansiktet, i full anger over maten jeg har inntatt, eller hengende over doskålen minst 4 ganger i løpet av en kveld, og tømt magesekken. Det har vært et enormt dødsønske og hyperventilering, eller en falsk glede over vektnedgang og mestring. Jeg kan huske hver eneste jul, selv om fåtall av dem er svært minneverdige. 

For eksempel; julen for fem år siden lærte jeg meg å kaste opp bare ved å stramme magen. Jeg var i ekstase. Denne julen mistet jeg også mensen for første gang. Julen for fire år siden klarte jeg knapt stå på to bein, og jeg hadde gått ned mer enn kroppen burde tåle, før jeg ble lagt inn på sykehus ved nyttår. Julen for tre år siden hadde jeg just biltt skrevet ut av sykehuset, jeg hadde kostliste og oppfølgingstid etter hvert måltid, og jeg hadde ekstreme kramper i magen og selvmordstanker. Jeg la meg til å sove klokken ni, og håpet på å få slippe å våkne igjen. Julen for to år siden hadde jeg en stabil vekt, men jeg brukte dagene på å krangle med stefaren min som truet med å kaste meg ut hjemmefra, om jeg ikke sluttet med mattullet mitt. Julen for ett år siden bodde jeg i egen leilighet, og foreldrene mine glemte å hente meg, så jeg satt flere timer, klar i julestasen, og ventet på dem. Denne dagen knuste jeg en suppebolle som jeg kuttet meg med, og jeg hadde ti runder med oppkast. 

Denne julen, derimot, har vært en av de bedre, på veldig mange år. Til tross for at vi måtte feire hos mamma, i stedet for hos besteforeldrene mine som har flyttet, klarte vi å gjøre den ganske så likt slik bestemor pleier. Og til tross for at vi måtte feire uten bestemor som lå på sykehus, og med bestefar som kom og dro flere ganger for å se til at bestemor hadde det fint, klarte vi å være glade. Jeg feiret med familien, og en av de venninnene jeg verdsetter mest. Selv om jeg ikke beholdt en eneste kalori den kvelden, sitter jeg ikke igjen med at julaften 2013 kun handlet om mat. Nei, denne julen har jeg faktisk opplevd glede. 

Det skal dog sies at jeg hadde et par blodtrykksfall, og måtte sette med ned for å ikke falle i bakken, og at jeg hadde gått ned så mye at kjolen jeg kjøpte to uker i forveien var blitt for løs rundt overkroppen. Men likevel kan jeg for første gang å huske en jul hvor jeg tenkte på annet enn hvordan jeg skal klare å spise mer uten at de andre merker det, eller når jeg må kaste opp, eller om jeg har gått opp i vekt, eller hvor tykk jeg føler meg. At jeg endelig kan huske en jul hvor jeg faktisk gledet meg over å være der, det betyr så ufattelig mye.



Én kommentar

Elendigheten med stor E



Psykisk sykdom er ikke smittsomt. Men Elendigheten den fører med seg, biter seg fast i hver eneste sårbare sjel den kommer i nærheten av. Elendigheten begynte å spise på lillesøsteren min. Hun var bare 8 år da hun ble infisert av Elendighetens ondskap og måtte kjempe for livet sitt. Hun var så liten, så uskyldig. Hun var ikke til å kjenne igjen. Elendighetens monstertanker hadde tatt fra henne all kontroll og stålmasken hun bar var ugjennomtrengelig. Selv om hun var der inne, sjelen hennes, ble hun styrt som en marionette.

Alle finner en måte å håndtere følelser på. Noen lærer seg tidlig at gleder som deles blir dobbelt så store, mens sorger man deler blir halvparten så tunge å bære på. Når en 8 år gammel jente står på badet og gråter i timesvis fordi hodet skriker, og tankene er kaotiske og går i hverandre så mye at ingenting kan sorteres, hva gjør man da? Hva gjør man når alt en ser er sort, og alt en vil er å dø? I timesvis sto hun på badet, med såpe og desinfiserende middel, vasket seg på nytt og på nytt, i full gråt mens hun skrek at hun ikke ville leve mer.

Spiseforstyrrelsen er min måte å håndtere alt på. Kan jeg kontrollere maten, kan jeg kontrollere livet. Dette lærte jeg meg allerede som barn. Jeg var aldri flink med ord. Ord var ikke tilstrekkelig for hva jeg følte inni meg. Så sterke følelser er for stort for et barn å bære alene, spesielt når ingenting kan beskrives og alt er kaos. Jeg har blitt flinkere med ord nå, men jeg har aldri lært meg det helt - derfor tviholder jeg på monsteret, på Elendigheten. Den er trygg og kontrollerbar når ingenting annet er det.

Det er to år siden søsteren min var på det verste. Hun er snart 11 år, og hun har lært seg å bruke ord. Ordene hennes drepte Elendigheten. Hun vant kampen om livet, og hver gang Den kommer snikende mot henne, skriker hun det høyeste hun klarer tilbake til Den forsvinner igjen. Jeg har nok mye å lære av søsteren min.

Jeg tror jeg har mye skyld i at søsteren min ble syk. Min Elendighet gjorde at hun måtte tilbringe alt for store deler av de verdifulle barndomsårene sine på sykehus. Hun måtte se meg på mitt verste alt for mange ganger. Jeg stjal fra henne for mye av livet hennes. Jeg tok alle ressurser familien hadde å gi, all kjærlighet som egentlig skulle fordeles over hele søskenflokken. Og selv om det egentlig var jeg som var den eldste, ble hun storesøster til tre, og ikke bare til de to yngre brødrene våre, slik det burde vært. Hun ble voksen for tidlig, før hun var klar for det, og det drepte en liten del av henne. Men det er sånn det er; Elendigheten angriper ofte de som fortjener det minst.



2 kommentarer

Vekt og skam



Den gleden man får av å se tallene synke? Det var den jeg elsket. Den jeg verdsatte mer enn noe annet i livet mitt. Hvorfor har den gode følelsen forsvunnet? Jeg gleder meg ikke lenger over å gå ned i vekt. Det er så klart en liten del som skriker av glede, men den er så liten at den knapt merkes. Den største delen av meg er fylt med skam, skuffelse og håpløshet. Jeg trodde jeg ville skamme meg mer over den ekstremt høye vekten jeg hadde frem til i sommer. Jeg skammet meg, men jeg klarte likevel å leve med det. En liten periode var bedre enn på lenge - hvorfor falt jeg tilbake? Jeg har slitt med oppkast siden jeg var 11 år, hvorfor valgte jeg å ta tilbake elendigheten jeg nesten hadde lært meg å leve uten?

Sannheten er at jeg skammer meg mer og mer over meg selv, jo lovere tallet på badevekten er. Jeg føler jeg på skjule kroppen min for familien. Senere i dag skal jeg ut med farmor. Hun er bekymret og ber meg kontinuelig om å ta vare på meg selv. Jeg valgte automatisk den bh'en som gir meg, i hvert fall litt, større pupper. I tillegg til en genser som skjuler kragebein og ryggrad mer enn de genserne jeg vanligvis går meg. Den eneste jeg er stolt av å vise meg frem til, er sykdommen. Monsteret. Den som vil meg mest vondt i hele verden, er også den jeg verdsetter og forguder aller mest. 

Sykdom er absurd. "Et forsømt barn slutter aldri å elske sine foreldre, det slutter å elske seg selv", sies det. Kanskje det samme gjelder med monsteret. Det tar fra meg alt. Alt jeg har klart å bygge opp av vennskap, skole og glede. Det slår og sparker, torturerer og dreper. Likevel er det meg selv jeg klandrer. Jeg hater meg selv for hva sykdommen gjør mot meg. 



0 kommentarer

,

Jente på 18, med livet på vent. Jobber mot anorektiske tanker
og bulimiske handlinger.

Meny

profil - ask - twitter

Kategorier

Arkiv

hits