Beslutninger



Jeg har kommet inn på en skole i Danmark. De siste ukene har det vært store usikkerheter, diskusjoner, og nærmest krangler, om hvorvidt det er forsvarlig rent helsemessig at jeg drar. Men også hvorvidt det er mulig for meg å fullføre, slik situasjonen er nå. 

Jeg har bestemt meg: 4. januar flytter jeg og Hedvig til Danmark. Vi skal på en folkehøyskole med politisk perspektiv og USA som hovedfag. Skolen ligger sør i Jylland i Rødding kommune. Planen med dette var, i hvert fall for min del, å få et avbrekk fra den vanlige skolen. Noe av det som stresser meg mest i hverdagen er at jeg aldri kommer meg noen vei. Jeg gjør (frem til jeg sluttet, så gjorde, er vel rettere sagt) det elendig på skolen, har (uten å overdrive) en økonomisk sans som hører til på Luksusfellen, og når jeg at på til bor vekk fra foreldrene mine, er det ikke så lett å ha kontroll på livet. Jeg forsto faktisk ikke hvor avhengig jeg var av foreldrene mine og deres rammer rundt mat, før jeg flyttet ut og fikk frie tøyler og kunne spise når, og hvor mye, jeg ville.

//bare for å putte inn et bilde som ikke har noen sammenheng med teksten what so ever.

Jeg gruer meg til måltidene. Jeg er redd for at jeg ikke skal klare å begrense meg, og at jeg havner i situasjoner hvor oppkast er eneste løsning. Slik det er nå, kaster jeg opp alt jeg spiser. Jeg har ikke helt funnet ut hvordan jeg skal klare å dra dit uten å fortsette som jeg gjør nå, men jeg prøver -  det gjør jeg virkelig. 

Jeg sliter med lavt blodtrykk og har en lei tendens til å få plutselige blodtrykksfall, eller å svime av. Bare i dag har jeg svimt av to ganger, og den ene gangen var på Kiwi. Heldigvis hadde de kundetoalett, og heldigvis klarte jeg å kaste meg innenfor døren før jeg falt og slo hodet i vasken. Jeg var ute med noen venner, og det er ikke så kult å bortforklare hvorfor man løper sjanglende på do, og hvorfor man ikke svarer på telefon eller blir borte i over 10 minutter. Og det er heller ikke kult å våkne opp på et dogulv uten å vite hvordan i all verden man kom seg fra sengen og inn på dette fremmede stedet. (Det tok bokstavlig talt rundt 10 sekunder før jeg kom på hvor jeg var og hvordan jeg kom dit, men dere skjønner poenget). Dette er noe jeg vil unngå å oppleve når jeg skal til et annet land og gå på skole med kun én jeg kjenner. 

Danmark blir sikkert fint. Jeg liker Danmark. Det er fint å ha noe å se frem til, for det gjør alt så mye lettere. Kanskje får jeg bare godta at hodet skriker etter meg. Kanskje får jeg bare godta at jeg ikke klarer å konsentrere meg i timene fordi jeg har spist uten å kaste opp. Og kanskje får jeg bare godta at spiseforstyrrelsen har infisert tankene mine. Men kanskje går det også over. Det er vel bare snakk om å ignorere. Ignore it 'til it goes away. 



Én kommentar

01:39



Jeg har blitt bedt om å gi spiseforstyrrelsen et navn. Et stygt et. Et monsternavn. Slik at det blir lettere å få et bilde av fienden, og slik at jeg lettere kan ta avstand. De mener spiseforstyrrelsen er et monster. Min spiseforstyrrelse. Ambivalensen spirer, for jeg vil så gjerne. Men likevel vil jeg ikke. Jeg vil være syk. Men samtidid vil jeg leve. Jeg vil leve uten restriksjonene spiseforstyrrelsen har for meg. Jeg vil leve uten at jeg må tenke på hvor mye klokka er når jeg begynner å spise, slik at jeg rekker å kaste opp før kroppen begynner å ta til seg næringsstoffene. Jeg vil leve uten å måtte gråte fordi jeg ikke har forbrent nok kalorier i dag. Jeg vil leve uten å veie meg 49 ganger daglig. Og jeg vil leve uten å måtte nå spiseforstyrrelsens strenge vektkrav for å ha verdi. Jeg må tro jeg er verdt mer, og derfor må jeg gi slipp. Men jeg vil ikke gi slipp. Jeg klarer ikke. 

Jeg skulle ønske jeg kunne beholde deg! Bare en liten del av deg - bare slik at jeg aldri trenger å være alene.

For det er det jeg er mest redd for; å være alene. Jeg klarer ikke gi spiseforstyrrelsen et stygt monsternavn. Den er meg, og vi er ett. Og jeg klarer ikke snu på det. Ikke nå. Kanskje aldri. 



3 kommentarer

Om å satse livet



Liste over ting som stresser meg akkurat nå:
- å miste kontroll
- vektoppgang

Behandlingen jeg er i har et BMIkrav. Det vil si at jeg må godta å gå opp et tosifter antall kilo for at de skal gidde å behandle meg. Senest for to netter siden lå jeg i cirka to timer og ristet og hyperventilerte fordi jeg hadde gått opp noen hundre gram i vannvekt. Det gjør så psykisk vondt at det går utover det fysiske. Tror jeg. Det er alt jeg kan tenke på. Det gjør det ikke lettere at de skal veie meg hver uke. Selv om jeg vet at de vil jeg skal gå opp, har jeg en frykt for at jeg ikke veier lite nok for dem. At de ikke skal synes jeg er syk nok for dem om jeg ikke veier mindre. At de skal tenke "hun er jo såvidt undervektig, hun er ikke syk", og deretter kun tro at jeg er ute etter oppmerksomhet.

Samfunnet har gjort det slik at man ikke kan ha en psykisk lidelse uten å kun være oppmerksomhetssyk. Det er trist, for det er så utrolig mange fortapte sjeler der ute som sårt kunne trengt noen å snakke med, men som automatisk blir stemplet. Det er ikke sånn jeg vil bli sett på. Da blir man heller ikke tatt seriøst og det blir enda vanskeligere å bli frisk. Enda vanskeligere å ville bli frisk. For alt handler om vilje. 

Å ta en avgjørelse om å bil frisk. Tungt, vanskelig og krevende. Det krever alt. Innsats og ståpåvilje. Behandling for en spiseforstyrrelse krever at du legger hele livet inn i det. Satser all in. Du kan vinne alt, eller du kan tape alt. Det krever at du er villig til sloss med nebb og klør mot de infiserte tankene som styrer deg. Det er det vanskeligste man kan gjøre, men også det viktigste. Man kan satse livet både på spiseforstyrrelsen og på det egentlige livet. Jeg satset på førstnevnte, og spillet virket evigvarende. Det var gøy, og gikk lekende lett, slik spill ofte gjør til å begynne med. Det ble vanskeligere og vanskeligere og jeg mistet hele tiden større deler av meg selv. Døden var motstanderen. Jeg tapte nesten, men legene ga meg en ny sjanse. De ga meg livet mitt i retur, da de så jeg kom til å miste alt. 

Forrige gang jeg var i behandling satset jeg også hele livet, men jeg stoppet før det v ar ferdig. Jeg hadde for mye å tape, så jeg gikk hjem med det jeg hadde igjen. Litt liv, litt spiseforstyrrelse. 

Jeg vet jeg må gi fra meg kontrollen for å bil frisk, og jeg vet at jeg må godta både kontrollerte måltider og vektoppgang, selv hvor vanskelig det kan føles. Jeg vet det vil bli hardt, men jeg er mer motivert nå enn noengang, og det er viktig å gripe de sjansene en har.



3 kommentarer

Julie



Hei! Jeg heter Julie Seland, er 18 år, og skulle egentlig gått siste året på medier og kommunikasjon nå (men sluttet, og tar det heller opp igjen når jeg eventuelt blir litt friskere). Jeg er veldig glad i medier og kommunikasjon, og spesielt foto og journalistikk. Vi har også film, radio, og slike andre mediefag, men det er jeg ikke spesielt flink til. Jeg bor i en liten by i Telemark, og har nettopp flyttet sammen med venninnen min, Hedvig. 

Jeg skal hovedsaklig blogge om min hverdag med bulimi og anorektiske tendenser. Om jeg får på plass kameraet mitt kommer jeg også til å poste bilder jeg tar. Jeg er for øyeblikket i begandling i Tønsberg. Det er en dagavdeling, og jeg må pendle cirka 3 timer hver dag. Dyrt og upraktisk, så jeg håper på å få tilbud om noe annet veldig snart. Og siden jeg at på til flytter til Danmark i januar, har jeg litt dårlig tid. 

Grunnen til at jeg velger å begynne å blogge er fordi jeg, etter en bedre periode, har fått ganske store tilbakefall. Dette skal bli min behandlingsdagbok, og jeg skal jobbe for et liv uten sykdom.



0 kommentarer

,

Jente på 18, med livet på vent. Jobber mot anorektiske tanker
og bulimiske handlinger.

Meny

profil - ask - twitter

Kategorier

Arkiv

hits