Siden forrige gang



Det er 44 dager siden jeg startet semesteret på Rødding Højskole i Danmark. Jeg dro totalt uten forventninger fordi sjansen for at jeg måtte slutte i løpet av noen uker, for å legges inn på en eller annen psykiatrisk avdeling med kostliste og stram behandlingsplan, var ganske stor. De første par ukene var forferdelige, uutholdelige, og jeg ville bare hjem. Hjem til trygge og vandte omgivelser og rutiner. Jeg vet at om jeg hadde reist hjem etter to uker, ville jeg antakelig veid ti kilo mindre enn det jeg gjør nå. Jeg ville sansynligvis vært søkt inn på Capio, men enn så lenge ville jeg vært hjemme med en ødelagt økonomi, fordi jeg hadde brukt alle mine penger på mat jeg kunne overspist og kastet opp.

Sånn ble det ikke. Til min store overraskelse, selv om jeg som sagt ankom uten noen forventninger. Det viktigste for å skåne seg selv, er å ikke ha forventninger til noe; på den måten opplever man heller aldri skuffelser. Jeg kan ikke riktig si jeg har fått en haug av venner, og at jeg våkner om morgenen og gleder meg til en ny dag, men jeg har det i hvert fall bedre enn på lenge. Er det én ting jeg har lært i løpet av alle mine år i behandling, er det at selv de minste ting kan være gull verdt. Om du kanskje bare kastet opp én gang mindre enn i går, eller klarte å stå i mot skadetrang én gang mer, eller tenkte litt mindre på hvor deilig det ville være å forlate live, er det et stor skritt i riktig retning. For selv om du kanskje hadde alle odds imot deg, klarte du å overvinne Elendigheten. Og det betyr alt.

Min frykt for avvisning holder meg tilbake på mange områder. Dialogen jeg har med meg selv inni hodet går stort sett ut på at den ene delen av meg kanskje vil delta i en samtale, fordi jeg har jo tross alt noe å bidra med sosialt, mens den andre delen av meg (dog vil jeg egentlig ikke kalle det en del av meg, det selvdestruktive, som jo bare vil meg vondt), mener det jeg vil si er teit og ubetydelig og kun vil gjøre at ingen vil like meg. Trikset er å ignorere, og delta. Det finnes ikke noe som gir mer glede enn å lykkes sosialt, i hvert fall ikke for meg.

Jeg har vært her i 7 uker. Da jeg dro hadde jeg den laveste vekten på tre og et halvt år. Jeg prøver å få meg selv til å innse at å veie under 50 kilo når man er 170 cm høy, ikke er normalt. Men samtidig vet jeg at jeg ikke gikk for normalt; jeg gikk for sykelig. Det finnes så uendelig mange mennesker med det samme ønsket. Ønsket om å være så liten og tynn at man ikke kan stå oppreist - så tynn at man er på bristepunktet, at man danser på en syltynn line mellom livet og døden. Det finnes ingen logikk, ikke egentlig, men likevel ønsket (og delvis fortsatt ønsker) jeg det. I løpet av de 7 ukene jeg har vært her har jeg gått opp 6 kilo. For hver minste gram jeg kan se stige på badvekta, dukker det opp en ny selvdestruktiv tanke. "Reis hjem og bli tynn igjen", "dropp alle måltider denne uken", kvitt deg med det du nettopp spiste", ja, til og med noen ganger så ille som "skjær av deg den fettklumpen du har på magen". Men jeg ignorerer, og jeg spiser og beholder. 

Når sant skal sies, og før dere tror livet er blitt et mirakel og at jeg spiser alle måltider som jeg skal, så kaster jeg fortsatt opp. Antall overspisinger har sunket momentant. Min frykt for å ha så mye som en eneste kalori i magen er forminsket. Men jeg sliter med å beregne mengder. "Er det jeg har på tallerkenen min for lite? Ja, da tar jeg litt til. Oj, nå ble det for mye. Da kan jeg likegodt spise litt mer. Nå må jeg kaste opp." Men situasjonen er forbedret, og det er alt av betydning. For selv om kanskje alle odds er mot meg, skal jeg vinne.

eline
20.02.2014 kl.13:27
du er sterk! dette gjorde meg glad å lese <3
Gammel klassekamerat
19.05.2014 kl.22:34
Stå på Julie! Det her klarer du, du er flink og sterk! <3

,

Jente på 18, med livet på vent. Jobber mot anorektiske tanker
og bulimiske handlinger.

Meny

profil - ask - twitter

Kategorier

Arkiv

hits