Elendigheten med stor E



Psykisk sykdom er ikke smittsomt. Men Elendigheten den fører med seg, biter seg fast i hver eneste sårbare sjel den kommer i nærheten av. Elendigheten begynte å spise på lillesøsteren min. Hun var bare 8 år da hun ble infisert av Elendighetens ondskap og måtte kjempe for livet sitt. Hun var så liten, så uskyldig. Hun var ikke til å kjenne igjen. Elendighetens monstertanker hadde tatt fra henne all kontroll og stålmasken hun bar var ugjennomtrengelig. Selv om hun var der inne, sjelen hennes, ble hun styrt som en marionette.

Alle finner en måte å håndtere følelser på. Noen lærer seg tidlig at gleder som deles blir dobbelt så store, mens sorger man deler blir halvparten så tunge å bære på. Når en 8 år gammel jente står på badet og gråter i timesvis fordi hodet skriker, og tankene er kaotiske og går i hverandre så mye at ingenting kan sorteres, hva gjør man da? Hva gjør man når alt en ser er sort, og alt en vil er å dø? I timesvis sto hun på badet, med såpe og desinfiserende middel, vasket seg på nytt og på nytt, i full gråt mens hun skrek at hun ikke ville leve mer.

Spiseforstyrrelsen er min måte å håndtere alt på. Kan jeg kontrollere maten, kan jeg kontrollere livet. Dette lærte jeg meg allerede som barn. Jeg var aldri flink med ord. Ord var ikke tilstrekkelig for hva jeg følte inni meg. Så sterke følelser er for stort for et barn å bære alene, spesielt når ingenting kan beskrives og alt er kaos. Jeg har blitt flinkere med ord nå, men jeg har aldri lært meg det helt - derfor tviholder jeg på monsteret, på Elendigheten. Den er trygg og kontrollerbar når ingenting annet er det.

Det er to år siden søsteren min var på det verste. Hun er snart 11 år, og hun har lært seg å bruke ord. Ordene hennes drepte Elendigheten. Hun vant kampen om livet, og hver gang Den kommer snikende mot henne, skriker hun det høyeste hun klarer tilbake til Den forsvinner igjen. Jeg har nok mye å lære av søsteren min.

Jeg tror jeg har mye skyld i at søsteren min ble syk. Min Elendighet gjorde at hun måtte tilbringe alt for store deler av de verdifulle barndomsårene sine på sykehus. Hun måtte se meg på mitt verste alt for mange ganger. Jeg stjal fra henne for mye av livet hennes. Jeg tok alle ressurser familien hadde å gi, all kjærlighet som egentlig skulle fordeles over hele søskenflokken. Og selv om det egentlig var jeg som var den eldste, ble hun storesøster til tre, og ikke bare til de to yngre brødrene våre, slik det burde vært. Hun ble voksen for tidlig, før hun var klar for det, og det drepte en liten del av henne. Men det er sånn det er; Elendigheten angriper ofte de som fortjener det minst.

Eirunn
11.12.2013 kl.20:45
Dette er så utrolig vakkert skrevet, jeg har nesten ikke ord. Jeg vil bare si at begge to er sterke jenter, og jeg håper virkelig alt ordner seg for begge to. Vær sterke <3
30.12.2013 kl.00:11
<3

,

Jente på 18, med livet på vent. Jobber mot anorektiske tanker
og bulimiske handlinger.

Meny

profil - ask - twitter

Kategorier

Arkiv

hits