01:39



Jeg har blitt bedt om å gi spiseforstyrrelsen et navn. Et stygt et. Et monsternavn. Slik at det blir lettere å få et bilde av fienden, og slik at jeg lettere kan ta avstand. De mener spiseforstyrrelsen er et monster. Min spiseforstyrrelse. Ambivalensen spirer, for jeg vil så gjerne. Men likevel vil jeg ikke. Jeg vil være syk. Men samtidid vil jeg leve. Jeg vil leve uten restriksjonene spiseforstyrrelsen har for meg. Jeg vil leve uten at jeg må tenke på hvor mye klokka er når jeg begynner å spise, slik at jeg rekker å kaste opp før kroppen begynner å ta til seg næringsstoffene. Jeg vil leve uten å måtte gråte fordi jeg ikke har forbrent nok kalorier i dag. Jeg vil leve uten å veie meg 49 ganger daglig. Og jeg vil leve uten å måtte nå spiseforstyrrelsens strenge vektkrav for å ha verdi. Jeg må tro jeg er verdt mer, og derfor må jeg gi slipp. Men jeg vil ikke gi slipp. Jeg klarer ikke. 

Jeg skulle ønske jeg kunne beholde deg! Bare en liten del av deg - bare slik at jeg aldri trenger å være alene.

For det er det jeg er mest redd for; å være alene. Jeg klarer ikke gi spiseforstyrrelsen et stygt monsternavn. Den er meg, og vi er ett. Og jeg klarer ikke snu på det. Ikke nå. Kanskje aldri. 

Eirin
11.11.2013 kl.04:00
Du skriver vanvittig bra, bare så du vet det <3 Jeg kan ikke si at jeg vet akkurat hvordan du har det for jeg er ikke i helt den samme situasjonen, og du er deg og jeg er meg, men jeg kjenner meg igjen redselen for å bli alene, alle kravene og reglene man lager for seg selv, at spiseforstyrrelsen er trygg; den er en del av meg også. Selv om du ikke vil gi slipp nå, er jeg sikker på at du vil få det bedre uten den. Når du ser hvor mye lettere ting blir med den friheten du får da, er jeg sikker på at du ikke vil savne den, selv om deg føles absurd nå at det vil skje. Hvem er man uten? Hvem er man når man fjerner en stor del av seg selv? Hva skal man tenke, føle, gjøre? Det er fremmed, selvfølgelig er det skremmende og vanskelig. Men at du skal slippe å føle at dere er ett resten av livet ditt, det er jeg rimelig sikker på. Du er sterk, og det er mange som heier på deg og ønsker deg vel. Du vil aldri være alene, uansett hva. Vi vil være her og hjelpe deg frem om du trenger det. Det virker kanskje umulig at du skal klare det selv, men sammen er vi sterkere. Vi kan klare det alle sammen, og du er intet unntak. Du er et veldig godt menneske. Jeg er glad i deg, og du skal vite at jeg alltid er her for deg om du trenger det! Klem! <33333
"Nora"
11.11.2013 kl.15:18
Jeg har hatt spiseforstyrrelse selv, og du er kjempetøff som deler dette. Jeg hadde det også slik at jeg ikke helt klarte å gi slipp på anoreksien. Jeg var jo blitt "hun lille tynne" og å måtte gå opp eks antall kilo og bli kalt "slank" var liksom ikke like bra som å kunne se ribbeina, eller å bruke bukser i størrelse 12 år. Per i dag er jeg normalvektig (hater det ordet, blæh), trener en del styrke, og har blitt mer interessert i å ha litt muskler. Å veie seg har jeg planer med å slutte med, bruker heller målebånd. Men tankene om kalorier er der hver dag, og jeg studerer magen i speilet flere ganger daglig enn det som er sunt. Uansett, det finnes håp, og jeg har mye mer energi til å gjøre det jeg har lyst til, uten å se stjerner og planeter hver gang jeg reiser meg. Jeg slipper å ha vondt i hodet, kan gå på restaurant og spise opp alt på fatet, uten å pakke inn over halvparten, og ta det med seg hjem. Det kommer en dag for deg også! Gi ikke opp, du har sikkert mange rundt deg som bryr seg. Klem <3
11.11.2013 kl.18:49
Du virker veldig sterk, forsett sånn og ha troen på deg selv. La deg selv få det du fortjener. Du er helt perfekt Julie. Alt ved deg er perfekt.

,

Jente på 18, med livet på vent. Jobber mot anorektiske tanker
og bulimiske handlinger.

Meny

profil - ask - twitter

Kategorier

Arkiv

hits