Om å satse livet



Liste over ting som stresser meg akkurat nå:
- å miste kontroll
- vektoppgang

Behandlingen jeg er i har et BMIkrav. Det vil si at jeg må godta å gå opp et tosifter antall kilo for at de skal gidde å behandle meg. Senest for to netter siden lå jeg i cirka to timer og ristet og hyperventilerte fordi jeg hadde gått opp noen hundre gram i vannvekt. Det gjør så psykisk vondt at det går utover det fysiske. Tror jeg. Det er alt jeg kan tenke på. Det gjør det ikke lettere at de skal veie meg hver uke. Selv om jeg vet at de vil jeg skal gå opp, har jeg en frykt for at jeg ikke veier lite nok for dem. At de ikke skal synes jeg er syk nok for dem om jeg ikke veier mindre. At de skal tenke "hun er jo såvidt undervektig, hun er ikke syk", og deretter kun tro at jeg er ute etter oppmerksomhet.

Samfunnet har gjort det slik at man ikke kan ha en psykisk lidelse uten å kun være oppmerksomhetssyk. Det er trist, for det er så utrolig mange fortapte sjeler der ute som sårt kunne trengt noen å snakke med, men som automatisk blir stemplet. Det er ikke sånn jeg vil bli sett på. Da blir man heller ikke tatt seriøst og det blir enda vanskeligere å bli frisk. Enda vanskeligere å ville bli frisk. For alt handler om vilje. 

Å ta en avgjørelse om å bil frisk. Tungt, vanskelig og krevende. Det krever alt. Innsats og ståpåvilje. Behandling for en spiseforstyrrelse krever at du legger hele livet inn i det. Satser all in. Du kan vinne alt, eller du kan tape alt. Det krever at du er villig til sloss med nebb og klør mot de infiserte tankene som styrer deg. Det er det vanskeligste man kan gjøre, men også det viktigste. Man kan satse livet både på spiseforstyrrelsen og på det egentlige livet. Jeg satset på førstnevnte, og spillet virket evigvarende. Det var gøy, og gikk lekende lett, slik spill ofte gjør til å begynne med. Det ble vanskeligere og vanskeligere og jeg mistet hele tiden større deler av meg selv. Døden var motstanderen. Jeg tapte nesten, men legene ga meg en ny sjanse. De ga meg livet mitt i retur, da de så jeg kom til å miste alt. 

Forrige gang jeg var i behandling satset jeg også hele livet, men jeg stoppet før det v ar ferdig. Jeg hadde for mye å tape, så jeg gikk hjem med det jeg hadde igjen. Litt liv, litt spiseforstyrrelse. 

Jeg vet jeg må gi fra meg kontrollen for å bil frisk, og jeg vet at jeg må godta både kontrollerte måltider og vektoppgang, selv hvor vanskelig det kan føles. Jeg vet det vil bli hardt, men jeg er mer motivert nå enn noengang, og det er viktig å gripe de sjansene en har.

Eirin
08.11.2013 kl.22:44
Ååååh, du har startet å blogge! :D Wiii!

Svar: Tusen takk fine <3
Eirin
08.11.2013 kl.22:47
Åh, fine du <3 Jeg heier på deg og er her fpr deg om du trenger det! <3
Elise Amanda
09.11.2013 kl.15:55
<3

,

Jente på 18, med livet på vent. Jobber mot anorektiske tanker
og bulimiske handlinger.

Meny

profil - ask - twitter

Kategorier

Arkiv

hits