Siden forrige gang



Det er 44 dager siden jeg startet semesteret på Rødding Højskole i Danmark. Jeg dro totalt uten forventninger fordi sjansen for at jeg måtte slutte i løpet av noen uker, for å legges inn på en eller annen psykiatrisk avdeling med kostliste og stram behandlingsplan, var ganske stor. De første par ukene var forferdelige, uutholdelige, og jeg ville bare hjem. Hjem til trygge og vandte omgivelser og rutiner. Jeg vet at om jeg hadde reist hjem etter to uker, ville jeg antakelig veid ti kilo mindre enn det jeg gjør nå. Jeg ville sansynligvis vært søkt inn på Capio, men enn så lenge ville jeg vært hjemme med en ødelagt økonomi, fordi jeg hadde brukt alle mine penger på mat jeg kunne overspist og kastet opp.

Sånn ble det ikke. Til min store overraskelse, selv om jeg som sagt ankom uten noen forventninger. Det viktigste for å skåne seg selv, er å ikke ha forventninger til noe; på den måten opplever man heller aldri skuffelser. Jeg kan ikke riktig si jeg har fått en haug av venner, og at jeg våkner om morgenen og gleder meg til en ny dag, men jeg har det i hvert fall bedre enn på lenge. Er det én ting jeg har lært i løpet av alle mine år i behandling, er det at selv de minste ting kan være gull verdt. Om du kanskje bare kastet opp én gang mindre enn i går, eller klarte å stå i mot skadetrang én gang mer, eller tenkte litt mindre på hvor deilig det ville være å forlate live, er det et stor skritt i riktig retning. For selv om du kanskje hadde alle odds imot deg, klarte du å overvinne Elendigheten. Og det betyr alt.

Min frykt for avvisning holder meg tilbake på mange områder. Dialogen jeg har med meg selv inni hodet går stort sett ut på at den ene delen av meg kanskje vil delta i en samtale, fordi jeg har jo tross alt noe å bidra med sosialt, mens den andre delen av meg (dog vil jeg egentlig ikke kalle det en del av meg, det selvdestruktive, som jo bare vil meg vondt), mener det jeg vil si er teit og ubetydelig og kun vil gjøre at ingen vil like meg. Trikset er å ignorere, og delta. Det finnes ikke noe som gir mer glede enn å lykkes sosialt, i hvert fall ikke for meg.

Jeg har vært her i 7 uker. Da jeg dro hadde jeg den laveste vekten på tre og et halvt år. Jeg prøver å få meg selv til å innse at å veie under 50 kilo når man er 170 cm høy, ikke er normalt. Men samtidig vet jeg at jeg ikke gikk for normalt; jeg gikk for sykelig. Det finnes så uendelig mange mennesker med det samme ønsket. Ønsket om å være så liten og tynn at man ikke kan stå oppreist - så tynn at man er på bristepunktet, at man danser på en syltynn line mellom livet og døden. Det finnes ingen logikk, ikke egentlig, men likevel ønsket (og delvis fortsatt ønsker) jeg det. I løpet av de 7 ukene jeg har vært her har jeg gått opp 6 kilo. For hver minste gram jeg kan se stige på badvekta, dukker det opp en ny selvdestruktiv tanke. "Reis hjem og bli tynn igjen", "dropp alle måltider denne uken", kvitt deg med det du nettopp spiste", ja, til og med noen ganger så ille som "skjær av deg den fettklumpen du har på magen". Men jeg ignorerer, og jeg spiser og beholder. 

Når sant skal sies, og før dere tror livet er blitt et mirakel og at jeg spiser alle måltider som jeg skal, så kaster jeg fortsatt opp. Antall overspisinger har sunket momentant. Min frykt for å ha så mye som en eneste kalori i magen er forminsket. Men jeg sliter med å beregne mengder. "Er det jeg har på tallerkenen min for lite? Ja, da tar jeg litt til. Oj, nå ble det for mye. Da kan jeg likegodt spise litt mer. Nå må jeg kaste opp." Men situasjonen er forbedret, og det er alt av betydning. For selv om kanskje alle odds er mot meg, skal jeg vinne.



2 kommentarer

O' jul med din glede



Jeg trodde denne julen skulle bil grusom, slik som den alltid har vært ellers. Jeg forberedte meg på det verste, slik jeg alltid har gjort. For så lenge jeg kan huske har jul vært et eneste stort matkaos. Det har enten endt med at jeg har ligget i fosterstilling på badgulvet med klump i halsen og tårer trillende nedover ansiktet, i full anger over maten jeg har inntatt, eller hengende over doskålen minst 4 ganger i løpet av en kveld, og tømt magesekken. Det har vært et enormt dødsønske og hyperventilering, eller en falsk glede over vektnedgang og mestring. Jeg kan huske hver eneste jul, selv om fåtall av dem er svært minneverdige. 

For eksempel; julen for fem år siden lærte jeg meg å kaste opp bare ved å stramme magen. Jeg var i ekstase. Denne julen mistet jeg også mensen for første gang. Julen for fire år siden klarte jeg knapt stå på to bein, og jeg hadde gått ned mer enn kroppen burde tåle, før jeg ble lagt inn på sykehus ved nyttår. Julen for tre år siden hadde jeg just biltt skrevet ut av sykehuset, jeg hadde kostliste og oppfølgingstid etter hvert måltid, og jeg hadde ekstreme kramper i magen og selvmordstanker. Jeg la meg til å sove klokken ni, og håpet på å få slippe å våkne igjen. Julen for to år siden hadde jeg en stabil vekt, men jeg brukte dagene på å krangle med stefaren min som truet med å kaste meg ut hjemmefra, om jeg ikke sluttet med mattullet mitt. Julen for ett år siden bodde jeg i egen leilighet, og foreldrene mine glemte å hente meg, så jeg satt flere timer, klar i julestasen, og ventet på dem. Denne dagen knuste jeg en suppebolle som jeg kuttet meg med, og jeg hadde ti runder med oppkast. 

Denne julen, derimot, har vært en av de bedre, på veldig mange år. Til tross for at vi måtte feire hos mamma, i stedet for hos besteforeldrene mine som har flyttet, klarte vi å gjøre den ganske så likt slik bestemor pleier. Og til tross for at vi måtte feire uten bestemor som lå på sykehus, og med bestefar som kom og dro flere ganger for å se til at bestemor hadde det fint, klarte vi å være glade. Jeg feiret med familien, og en av de venninnene jeg verdsetter mest. Selv om jeg ikke beholdt en eneste kalori den kvelden, sitter jeg ikke igjen med at julaften 2013 kun handlet om mat. Nei, denne julen har jeg faktisk opplevd glede. 

Det skal dog sies at jeg hadde et par blodtrykksfall, og måtte sette med ned for å ikke falle i bakken, og at jeg hadde gått ned så mye at kjolen jeg kjøpte to uker i forveien var blitt for løs rundt overkroppen. Men likevel kan jeg for første gang å huske en jul hvor jeg tenkte på annet enn hvordan jeg skal klare å spise mer uten at de andre merker det, eller når jeg må kaste opp, eller om jeg har gått opp i vekt, eller hvor tykk jeg føler meg. At jeg endelig kan huske en jul hvor jeg faktisk gledet meg over å være der, det betyr så ufattelig mye.



Én kommentar

Elendigheten med stor E



Psykisk sykdom er ikke smittsomt. Men Elendigheten den fører med seg, biter seg fast i hver eneste sårbare sjel den kommer i nærheten av. Elendigheten begynte å spise på lillesøsteren min. Hun var bare 8 år da hun ble infisert av Elendighetens ondskap og måtte kjempe for livet sitt. Hun var så liten, så uskyldig. Hun var ikke til å kjenne igjen. Elendighetens monstertanker hadde tatt fra henne all kontroll og stålmasken hun bar var ugjennomtrengelig. Selv om hun var der inne, sjelen hennes, ble hun styrt som en marionette.

Alle finner en måte å håndtere følelser på. Noen lærer seg tidlig at gleder som deles blir dobbelt så store, mens sorger man deler blir halvparten så tunge å bære på. Når en 8 år gammel jente står på badet og gråter i timesvis fordi hodet skriker, og tankene er kaotiske og går i hverandre så mye at ingenting kan sorteres, hva gjør man da? Hva gjør man når alt en ser er sort, og alt en vil er å dø? I timesvis sto hun på badet, med såpe og desinfiserende middel, vasket seg på nytt og på nytt, i full gråt mens hun skrek at hun ikke ville leve mer.

Spiseforstyrrelsen er min måte å håndtere alt på. Kan jeg kontrollere maten, kan jeg kontrollere livet. Dette lærte jeg meg allerede som barn. Jeg var aldri flink med ord. Ord var ikke tilstrekkelig for hva jeg følte inni meg. Så sterke følelser er for stort for et barn å bære alene, spesielt når ingenting kan beskrives og alt er kaos. Jeg har blitt flinkere med ord nå, men jeg har aldri lært meg det helt - derfor tviholder jeg på monsteret, på Elendigheten. Den er trygg og kontrollerbar når ingenting annet er det.

Det er to år siden søsteren min var på det verste. Hun er snart 11 år, og hun har lært seg å bruke ord. Ordene hennes drepte Elendigheten. Hun vant kampen om livet, og hver gang Den kommer snikende mot henne, skriker hun det høyeste hun klarer tilbake til Den forsvinner igjen. Jeg har nok mye å lære av søsteren min.

Jeg tror jeg har mye skyld i at søsteren min ble syk. Min Elendighet gjorde at hun måtte tilbringe alt for store deler av de verdifulle barndomsårene sine på sykehus. Hun måtte se meg på mitt verste alt for mange ganger. Jeg stjal fra henne for mye av livet hennes. Jeg tok alle ressurser familien hadde å gi, all kjærlighet som egentlig skulle fordeles over hele søskenflokken. Og selv om det egentlig var jeg som var den eldste, ble hun storesøster til tre, og ikke bare til de to yngre brødrene våre, slik det burde vært. Hun ble voksen for tidlig, før hun var klar for det, og det drepte en liten del av henne. Men det er sånn det er; Elendigheten angriper ofte de som fortjener det minst.



2 kommentarer

Vekt og skam



Den gleden man får av å se tallene synke? Det var den jeg elsket. Den jeg verdsatte mer enn noe annet i livet mitt. Hvorfor har den gode følelsen forsvunnet? Jeg gleder meg ikke lenger over å gå ned i vekt. Det er så klart en liten del som skriker av glede, men den er så liten at den knapt merkes. Den største delen av meg er fylt med skam, skuffelse og håpløshet. Jeg trodde jeg ville skamme meg mer over den ekstremt høye vekten jeg hadde frem til i sommer. Jeg skammet meg, men jeg klarte likevel å leve med det. En liten periode var bedre enn på lenge - hvorfor falt jeg tilbake? Jeg har slitt med oppkast siden jeg var 11 år, hvorfor valgte jeg å ta tilbake elendigheten jeg nesten hadde lært meg å leve uten?

Sannheten er at jeg skammer meg mer og mer over meg selv, jo lovere tallet på badevekten er. Jeg føler jeg på skjule kroppen min for familien. Senere i dag skal jeg ut med farmor. Hun er bekymret og ber meg kontinuelig om å ta vare på meg selv. Jeg valgte automatisk den bh'en som gir meg, i hvert fall litt, større pupper. I tillegg til en genser som skjuler kragebein og ryggrad mer enn de genserne jeg vanligvis går meg. Den eneste jeg er stolt av å vise meg frem til, er sykdommen. Monsteret. Den som vil meg mest vondt i hele verden, er også den jeg verdsetter og forguder aller mest. 

Sykdom er absurd. "Et forsømt barn slutter aldri å elske sine foreldre, det slutter å elske seg selv", sies det. Kanskje det samme gjelder med monsteret. Det tar fra meg alt. Alt jeg har klart å bygge opp av vennskap, skole og glede. Det slår og sparker, torturerer og dreper. Likevel er det meg selv jeg klandrer. Jeg hater meg selv for hva sykdommen gjør mot meg. 



0 kommentarer

Beslutninger



Jeg har kommet inn på en skole i Danmark. De siste ukene har det vært store usikkerheter, diskusjoner, og nærmest krangler, om hvorvidt det er forsvarlig rent helsemessig at jeg drar. Men også hvorvidt det er mulig for meg å fullføre, slik situasjonen er nå. 

Jeg har bestemt meg: 4. januar flytter jeg og Hedvig til Danmark. Vi skal på en folkehøyskole med politisk perspektiv og USA som hovedfag. Skolen ligger sør i Jylland i Rødding kommune. Planen med dette var, i hvert fall for min del, å få et avbrekk fra den vanlige skolen. Noe av det som stresser meg mest i hverdagen er at jeg aldri kommer meg noen vei. Jeg gjør (frem til jeg sluttet, så gjorde, er vel rettere sagt) det elendig på skolen, har (uten å overdrive) en økonomisk sans som hører til på Luksusfellen, og når jeg at på til bor vekk fra foreldrene mine, er det ikke så lett å ha kontroll på livet. Jeg forsto faktisk ikke hvor avhengig jeg var av foreldrene mine og deres rammer rundt mat, før jeg flyttet ut og fikk frie tøyler og kunne spise når, og hvor mye, jeg ville.

//bare for å putte inn et bilde som ikke har noen sammenheng med teksten what so ever.

Jeg gruer meg til måltidene. Jeg er redd for at jeg ikke skal klare å begrense meg, og at jeg havner i situasjoner hvor oppkast er eneste løsning. Slik det er nå, kaster jeg opp alt jeg spiser. Jeg har ikke helt funnet ut hvordan jeg skal klare å dra dit uten å fortsette som jeg gjør nå, men jeg prøver -  det gjør jeg virkelig. 

Jeg sliter med lavt blodtrykk og har en lei tendens til å få plutselige blodtrykksfall, eller å svime av. Bare i dag har jeg svimt av to ganger, og den ene gangen var på Kiwi. Heldigvis hadde de kundetoalett, og heldigvis klarte jeg å kaste meg innenfor døren før jeg falt og slo hodet i vasken. Jeg var ute med noen venner, og det er ikke så kult å bortforklare hvorfor man løper sjanglende på do, og hvorfor man ikke svarer på telefon eller blir borte i over 10 minutter. Og det er heller ikke kult å våkne opp på et dogulv uten å vite hvordan i all verden man kom seg fra sengen og inn på dette fremmede stedet. (Det tok bokstavlig talt rundt 10 sekunder før jeg kom på hvor jeg var og hvordan jeg kom dit, men dere skjønner poenget). Dette er noe jeg vil unngå å oppleve når jeg skal til et annet land og gå på skole med kun én jeg kjenner. 

Danmark blir sikkert fint. Jeg liker Danmark. Det er fint å ha noe å se frem til, for det gjør alt så mye lettere. Kanskje får jeg bare godta at hodet skriker etter meg. Kanskje får jeg bare godta at jeg ikke klarer å konsentrere meg i timene fordi jeg har spist uten å kaste opp. Og kanskje får jeg bare godta at spiseforstyrrelsen har infisert tankene mine. Men kanskje går det også over. Det er vel bare snakk om å ignorere. Ignore it 'til it goes away. 



Én kommentar

01:39



Jeg har blitt bedt om å gi spiseforstyrrelsen et navn. Et stygt et. Et monsternavn. Slik at det blir lettere å få et bilde av fienden, og slik at jeg lettere kan ta avstand. De mener spiseforstyrrelsen er et monster. Min spiseforstyrrelse. Ambivalensen spirer, for jeg vil så gjerne. Men likevel vil jeg ikke. Jeg vil være syk. Men samtidid vil jeg leve. Jeg vil leve uten restriksjonene spiseforstyrrelsen har for meg. Jeg vil leve uten at jeg må tenke på hvor mye klokka er når jeg begynner å spise, slik at jeg rekker å kaste opp før kroppen begynner å ta til seg næringsstoffene. Jeg vil leve uten å måtte gråte fordi jeg ikke har forbrent nok kalorier i dag. Jeg vil leve uten å veie meg 49 ganger daglig. Og jeg vil leve uten å måtte nå spiseforstyrrelsens strenge vektkrav for å ha verdi. Jeg må tro jeg er verdt mer, og derfor må jeg gi slipp. Men jeg vil ikke gi slipp. Jeg klarer ikke. 

Jeg skulle ønske jeg kunne beholde deg! Bare en liten del av deg - bare slik at jeg aldri trenger å være alene.

For det er det jeg er mest redd for; å være alene. Jeg klarer ikke gi spiseforstyrrelsen et stygt monsternavn. Den er meg, og vi er ett. Og jeg klarer ikke snu på det. Ikke nå. Kanskje aldri. 



3 kommentarer

Om å satse livet



Liste over ting som stresser meg akkurat nå:
- å miste kontroll
- vektoppgang

Behandlingen jeg er i har et BMIkrav. Det vil si at jeg må godta å gå opp et tosifter antall kilo for at de skal gidde å behandle meg. Senest for to netter siden lå jeg i cirka to timer og ristet og hyperventilerte fordi jeg hadde gått opp noen hundre gram i vannvekt. Det gjør så psykisk vondt at det går utover det fysiske. Tror jeg. Det er alt jeg kan tenke på. Det gjør det ikke lettere at de skal veie meg hver uke. Selv om jeg vet at de vil jeg skal gå opp, har jeg en frykt for at jeg ikke veier lite nok for dem. At de ikke skal synes jeg er syk nok for dem om jeg ikke veier mindre. At de skal tenke "hun er jo såvidt undervektig, hun er ikke syk", og deretter kun tro at jeg er ute etter oppmerksomhet.

Samfunnet har gjort det slik at man ikke kan ha en psykisk lidelse uten å kun være oppmerksomhetssyk. Det er trist, for det er så utrolig mange fortapte sjeler der ute som sårt kunne trengt noen å snakke med, men som automatisk blir stemplet. Det er ikke sånn jeg vil bli sett på. Da blir man heller ikke tatt seriøst og det blir enda vanskeligere å bli frisk. Enda vanskeligere å ville bli frisk. For alt handler om vilje. 

Å ta en avgjørelse om å bil frisk. Tungt, vanskelig og krevende. Det krever alt. Innsats og ståpåvilje. Behandling for en spiseforstyrrelse krever at du legger hele livet inn i det. Satser all in. Du kan vinne alt, eller du kan tape alt. Det krever at du er villig til sloss med nebb og klør mot de infiserte tankene som styrer deg. Det er det vanskeligste man kan gjøre, men også det viktigste. Man kan satse livet både på spiseforstyrrelsen og på det egentlige livet. Jeg satset på førstnevnte, og spillet virket evigvarende. Det var gøy, og gikk lekende lett, slik spill ofte gjør til å begynne med. Det ble vanskeligere og vanskeligere og jeg mistet hele tiden større deler av meg selv. Døden var motstanderen. Jeg tapte nesten, men legene ga meg en ny sjanse. De ga meg livet mitt i retur, da de så jeg kom til å miste alt. 

Forrige gang jeg var i behandling satset jeg også hele livet, men jeg stoppet før det v ar ferdig. Jeg hadde for mye å tape, så jeg gikk hjem med det jeg hadde igjen. Litt liv, litt spiseforstyrrelse. 

Jeg vet jeg må gi fra meg kontrollen for å bil frisk, og jeg vet at jeg må godta både kontrollerte måltider og vektoppgang, selv hvor vanskelig det kan føles. Jeg vet det vil bli hardt, men jeg er mer motivert nå enn noengang, og det er viktig å gripe de sjansene en har.



3 kommentarer

Julie



Hei! Jeg heter Julie Seland, er 18 år, og skulle egentlig gått siste året på medier og kommunikasjon nå (men sluttet, og tar det heller opp igjen når jeg eventuelt blir litt friskere). Jeg er veldig glad i medier og kommunikasjon, og spesielt foto og journalistikk. Vi har også film, radio, og slike andre mediefag, men det er jeg ikke spesielt flink til. Jeg bor i en liten by i Telemark, og har nettopp flyttet sammen med venninnen min, Hedvig. 

Jeg skal hovedsaklig blogge om min hverdag med bulimi og anorektiske tendenser. Om jeg får på plass kameraet mitt kommer jeg også til å poste bilder jeg tar. Jeg er for øyeblikket i begandling i Tønsberg. Det er en dagavdeling, og jeg må pendle cirka 3 timer hver dag. Dyrt og upraktisk, så jeg håper på å få tilbud om noe annet veldig snart. Og siden jeg at på til flytter til Danmark i januar, har jeg litt dårlig tid. 

Grunnen til at jeg velger å begynne å blogge er fordi jeg, etter en bedre periode, har fått ganske store tilbakefall. Dette skal bli min behandlingsdagbok, og jeg skal jobbe for et liv uten sykdom.



0 kommentarer

,

Jente på 18, med livet på vent. Jobber mot anorektiske tanker
og bulimiske handlinger.

Meny

profil - ask - twitter

Kategorier

Arkiv

hits